Her finner du mer informasjon om:

• Lovens gang: EØS-prosessen
• Reservasjonsretten
• ESA og EFTA-domstolens rolle

Norge ble med i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. EØS består av EUs 27 medlemsland og tre av fire EFTA-land (Norge, Liechtenstein og Island – det fjerde EFTA-landet, Sveits, er ikke med i EØS). Avtalen gir Norge rett til deltakelse i EUs indre marked på lik linje med EUs medlemsland, noe som i praksis gir fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. For at dette skal være mulig i praksis, skal alt EU-lovverk knyttet til det indre marked implementeres i norsk rett, med unntak av fiskeri og landbruk som ikke er en del av EØS-avtalen.

Lovens gang: EØS-prosessen

Prosessen med å gjøre EUs lovgivning om til norsk lovgivning er en lang prosess som begynner allerede før EU har vedtatt regelverket. Saksgangen kan deles inn i tre etapper, med varierende muligheter for medvirkning og interaksjon fra norsk side:

1. Ny lovgivning vedtas i EU

Lovverket vedtas i henhold til EUs alminnelige lovgivingsprosedyre .  EØS-avtalens  kapittel to skisser Norges formelle rettigheter til deltakelse i denne prosessen, som er som følger:

» Når Europakommisjonen begynner arbeidet med et lovverk som vil omfattes av EØS-avtalen skal kommisjonene innhente synspunkter fra EFTA-landene på samme måte som den innhenter synspunkter fra EU-landene. I tillegg deltar Norge ofte i Kommisjonens ekspertgrupper og komiteer, som bistår Kommisjonen med innspill i denne fasen.

» Når Europakommisjonen oversender sitt lovforlag til Rådet skal forslaget også sendes EFTA-landene. På anmodning fra en av partene skal også en meningsutveksling finne sted i EØS-komiteen.

» Under saksbehandlingsperioden i Europaparlamentet og Rådet skal partene i EØS-komiteen fortløpende utveksle informasjon og rådføre seg med hverandre etter anmodning fra en av partene.

2. EU-lovgivningen blir tatt inn i EØS-avtalen

Når EØS-relevant lovgivning er vedtatt i EU, må et tilsvarende tillegg inkluderes som et anneks til EØS-avtalen. Det er EØS-komiteen som fatter vedtaket om å inkludere et nytt regelverk i EØS-avtalen, og dette vedtaket skal fattes så tidlig som mulig etter at EU-institusjonene er blitt enige om nytt regelverk. For at EU-lovgivningen skal bli tatt inn i EØS-avtalen må de to partene, de tre EØS-landene i EFTA (Norge, Island, Lichtenstein) på den ene siden og EU på den andre siden, enes om beslutningen. EØS-komiteens vedtatte beslutninger finnes her og komiteens agenda legges fortløpende ut her.  

3. EU-lovgivningen gjennomføres i norsk rett

Etter at EØS-komiteen har besluttet å innlemme nytt lovverk i EØS-avtalen, er det ansvarlig departement som har ansvar for selve gjennomføringen av rettsakten i norsk rett gjennom nye forskriftsvedtak. I noen tilfeller krever beslutningen i EØS-komiteen behandling i Stortinget eller i statsråd, men vanligvis er dette ikke nødvendig og gjennomføringen kan skje umiddelbart av fagansvarlig departement. Det er også fagansvarlig departement som har ansvar for å varsle ESA om gjennomføringen. Dersom ESA er av den oppfatning at det nye lovverket ikke er implementert korrekt, eller innenfor gitte tidsrammer, har organet rett til å gripe inn. Se  ESA og EFTA-domstolens rolle.

Reservasjonsretten

EØS-avtalen åpner for EFTA-landenes mulighet til å reservere seg mot ny EU-lovgivning. EFTA-landene kan ikke legge ned veto mot et lovverk, men kun reservere seg mot implementering av lovverket. Dersom en slik situasjon skulle oppstå må partene”bestrebe seg for å finne frem til en løsning” i følge EØS-avtalens artikkel 102. Artikkelen sier videre at om partene ikke enes om en akseptabel løsning så vil den berørte delen av avtalen, etter angitt tidsfrister, bli satt ut av kraft. Implikasjonene av – og videre saksgang i ¬– en slik situasjon er foreløpig uvisst, ettersom reservasjonsretten så langt ikke har blitt tatt i bruk av EFTA-landene.

ESA og EFTA-domstolens rolle

EFTAs overvåkningsorgan ESA har som rolle å kontrollere gjennomføring og etterlevelse av EØS-avtalen i Norge, Liechtenstein og Island.  Europakommisjonen har tilsvarende rolle overfor EUs medlemsland. ESA er et uavhengig organ og har sitt tilholdssted i Brussel. ESA skal beskytte både individers og markedsaktørers rettigheter i henhold til EØS-avtalen. Blant annet inkluderer dette etterlevelse av både konkurranseregler og statstøtteregler innefor EØS. ESA kan ta opp saker på eget initiativ eller basert på klager. Organet kan ilegge bøter, og kan også bringe stater inn for EFTA-domstolen når det foreligger mistanke om traktatbrudd.

EFTA-domstolen har jurisdiksjon over de EFTA-landene som er en del av EØS (i dag Norge, Island og Liechtenstein). Domstolen ligger i Luxemburg, og består av én dommer fra hvert av de tre berørte landene.  Ifølge EØS-avtalen artikkel 108 har domstolen tre hovedoppgaver:

» Behandle saker som gjelder overvåkingsbestemmelsene i forhold til EFTA-statene.

» Behandle klager over vedtak av EFTAs overvåkingsorgan i konkurransesaker.

» Avgjøre tvister mellom to eller flere EFTA-stater.

EFTA-domstolens funksjon kan sammenlignes med rollen EU-domstolen spiller overfor EUs medlemsland.