Her finner du mer informasjon om:

• Eu-lovgivingens tre stadier
• EUs alminnelige lovgivingsprosedyrer

I tillegg til å legge politiske føringer gjennom anbefalinger, initiativer og programmer, vedtar EU-institusjonene regelverkverk som er juridisk bindende for medlemslandene. I denne sammenheng er det mest relevant å fokusere på bindende regelverk fra EU i form av direktiver eller forordninger.  Mens et direktiv fokuserer på endelig resultat, og gir medlemslandene frihet til selv å velge hvordan å oppnå dette resultatet, er en forordning direkte juridisk bindene for medlemslandene og må implementeres ord for ord.

EU-lovgivningens tre stadier

Prosessen hvor nye EU-regelverk blir utarbeidet kan deles inn i tre faser: utredningsfasen, beslutningsfasen og innlemmelsesfasen:

1. Utredningsfasen:

Forarbeidet som blir utført i Europakommisjonen, frem til forslag til nytt lovverk blir forelagt Europaparlamentet og Rådet, kan defineres som utredningsfasen. I denne fasen undersøker kommisjonen de økonomiske, sosiale og miljømessige konsekvensene av det nye lovverket gjennom å utarbeide en konsekvensanalyse. I tillegg blir berørte aktører konsultert. Dette skjer gjennom åpne konsultasjonsprosesser, men også bilateralt gjennom dialog direkte mellom kommisjonen og berørte aktører. På kommisjonens nettsider finner du en oversikt over alle ferdigstilte konsekvensanalyser, og du finner også en oversikt over åpne konsultasjonsprosesser.

2. Beslutningsfasen:

Når Europakommisjonen fremmer sitt lovforslag, blir forslaget sent til Europaparlamentet og Rådet for revisjon og forhandling. Lovforslaget går da inn i beslutningsfasen.  Begge institusjonene kan foreslå endringsforslag til Kommisjonens forslag. Et lovforslag kan ikke bli vedtatt uten at begge de lovgivende organene aksepterer det endelige utfallet. Dette er kjernen i medbestemmelsesprosedyren.
 
3. Innlemmelsesfasen:

I innlemmelsesfasen blir vedtatte EU-lovverk innlemmet i nasjonale lovverk. Når EU-institusjonene vedtar nye forordninger, blir disse automatisk likestilt med nasjonale lovverk og kan anvendes umiddelbart i de ulike medlemslandene. Saksgangen er annerledes for direktiver; her må nasjonale myndigheter innlemme lovverket i nasjonal lovverk innefor en gitt tidsramme. Det er Europakommisjonens rolle å etterse at medlemslandene implementerer lovverket korrekt og innenfor gitte tidsrammer. Overfor Norge er det ESA som har denne rollen. Hvert år publiserer Europakommisjonen en rapport som gjør rede for de ulike landenes arbeid med å implementere EU-lovverkene.     

EUs alminnelige lovgivingsprosedyrer

EUs alminnelige lovgivingsprosedyre kalles gjerne ’medbestemmelsesprosedyren’ etter navnet den hadde før Lisboa-traktaten trådte i kraft. Med noen få unntak, som forsvars og sikkerhetspolitikk, dekker denne prosedyren de fleste politikkområder i EU-systemet. Prosedyren innebærer at Europaparlamentet og Rådet har en jevnbyrdig rolle, og at de to institusjonene må komme til enighet for at EU skal fatte vedtak. Følgende fremstilling gir deg en oversikt over prosedyrens viktigste steg:

1. Europakommisjonen foreslår nytt lovverk: 

Kommisjonen er eneste organ som kan legge frem forslag til ny EU-lovgivning. Dette er ulikt fra Norge hvor embetsverket ikke har muligheten til å på egen hånd initiere nytt regelverk.  Kommisjonens arbeid på dette stadiet omtales gjerne som utredningsfasen. Arbeidet foregår i de ulike generaldirektoratene, avhengig av politikkområde. Likevel, for at lovforslaget skal bli vedtatt av Kommisjonen og sendt til behandling i Europaparlamentet og Rådet krever dette at Europakommisjonen som helhet støtter forslaget. Dette betyr at minst 14 av kommisjonens 27 kommissærer må  gi sin støtte til lovforslaget. 

2. Første lesning:

Når kommisjonen har vedtatt sitt forslag, blir det oversendt Europaparlamentet og Rådet for revisjon og forhandlinger. Begge institusjonene har mulighet til å foreslå endringsforslag til lovteksten, men endringsforslagene og endelig lovtekst må godkjennes av begge parter før lovforslaget kan bli vedtatt. Lovforslaget blir behandlet internt i de to institusjonene først, før man så prøver å komme til enighet institusjonene imellom. Kommer Europarlamentet og Rådet til enighet på dette stadiet, har man oppnådd en ”avtale i første lesning”, og lovverket går da over i innlemmelsesfasen.   

3. Andre lesning:

Om institusjonene ikke kommer til enighet i første lesning, forstsetter arbeidet med å forhandle frem en avtale i en ny revisjonsrunde (andre lesning).  Igjen blir lovforslaget behandlet internt i Europaparlamentet og Rådet først, men denne gangen med bakgrunn i de to institusjonenes posisjoner i første lesning. Mens det ikke foreligger noen tidsfrist for de to institusjonenes arbeid i første lesning, stiller saken seg annerledes i andre lesning. Her behandler Parlamentet lovforslaget først, og har normalt tre måneder på vedta sin posisjon. Parlamentets posisjon blir så sendt til Rådet som også har normalt tre, maksimalt fire måneder til rådighet for å vedta sin posisjon. Kommer man til enighet på dette stadiet har man en ”avtale i annen lesning”, og lovverket går over i innlemmelsesfasen.

4. Forlikskomité: 

Om Europaparlamentet og Rådet ikke har kommet til enighet i første eller andre lesning, blir en forlikskomité etablert. Dette er siste mulighet til å nå et kompromiss. Forlikskomiteen består av én representant fra hvert av de 27 medlemslandene, 27 parlamentarikere fra Europarlamentet, samt den ansvarlige kommissæren. Komiteen har normalt seks, maksimalt åtte uker på å finne et kompromiss som begge institusjonene kan akseptere. Om EU-institusjonene ikke kommer til enighet seg i mellom på dette stadiet faller hele lovforslaget, noe som vil si at det ikke blir vedtatt.