For å forstå EUs målsetninger og arbeid innenfor energi- og klimapolitikken, er det viktig å også ha en forståelse av EUs problemstillinger knyttet til produksjon, distribusjon og forbruk av ulike energikilder.

Hva angår energiproduksjon i Europa, så er det kull og kjernekraft som dominerer i de fleste land. Kull står for ca. 27 prosent av den totale elektrisitetsproduksjonen i unionen, mens Europas 165 kjernekraftreaktorer dekker inn så mye som 28 prosent av det samlede forbruket. Fornybare energikilder dekker derimot kun 10 prosent av energiforbruket i EU sett under ett.

Et annet moment er at kraftprisene i mange EU-land er høye, noe som har bidratt til at ENØK-tiltak, som å skru av lyset, er godt innarbeidet for mange europeere. I 2008 brukte for eksempel en nordmann tre ganger så mye energi som en gjennomsnittlig EU-borger.

Et siste, viktig moment når vi forsøker å forstå EU, er de store forskjellene de ulike landene i mellom. Selv om de 27 medlemslandene utgjør en økonomisk union, er det store forskjeller mellom land som Finland, Bulgaria, Storbritannia og Hellas. Ett eksempel er kjernekraft, der land som Frankrike og Belgia får over halvparten av sin elektrisitet fra kjernekraft, mens land som Østerrike og Danmark er imot kjernekraft. Tyskland har etter Fukushima-ulykken i Japan i 2011 vedtatt å avvikle sin kjernekraft fullstendig.

Som et annet eksempel bruker Nord-Europas husholdninger i stor grad energi til oppvarming, mens  det i Sør-Europa er større behov for energi til kjøling, på grunn av det varme klimaet.

Disse utfordringene og motsetningene, både praktiske og politiske, påvirker utformingen av EUs energi- og klimapolitikk.

Sikkerhet, klima og vekst - driverne for EUs energipolitikk

Det er ingen tilfeldighet at energi er et viktig politikkområde i EU i dag. Historisk sett begynte unionen som en samling av tre europeiske fellesskap, hvorav to var fokusert på energi;  den europeiske kull- og stålunionen, og  Euratom, som arbeidet med å fremme atomenergiindustrien.

EUs overordnede energistrategi frem mot 2020 ble definert høsten 2010, og fokuserer på en sikker, bærekraftig og konkurransedyktig energipolitikk. EUs energipolitiske målsetninger og tiltak henger tett sammen med utfordringene unionen står ovenfor.

Sikker tilgang til energi

EUs energiproduksjon er begrenset, og unionen er dermed avhengig av å kjøpe energi fra land utenfor EU. Unionen importerer rundt 82 prosent av oljeforbruket og 57 prosent av gassforbruket, i stor grad fra Russland og Norge. Dette setter EU i en sårbar situasjon, noe som har ledet EU til å fokusere på å styrke energisikkerheten gjennom å liberalisere energimarkedene. Gjennom økt konkurranse skal produksjonen økes og importavhengigheten reduseres, og EU er for tiden inne i den tredje runden av lovgivning med den såkalte tredje energimarkedspakken.

Europakommisjonen ønsker også økt koordinering av medlemslandenes energiforhandlinger med land utenfor EU. Høsten 2011 begynte Kommisjonen et arbeid med å forbedre oversikten over medlemslandenes energiavtaler med land utenfor EU, og Europakommisjonen vil at EU i fremtiden skal forhandle eksterne energiavtaler med tredjeland.

Klimakampen

I 2007 vedtok EUs statsoverhoder de såkalte 20-20-20 målene, som sier at EU innen 2020 skal redusere sine utslipp av klimagasser med 20 prosent, øke andelen fornybar energi til 20 prosent, og redusere energiforbruket med 20 prosent. EU-lovgivningen som fulgte i kjølvannet av målene, den såkalte klima- og energipakken, innebar en styrking av CO₂-kvotehandelssystemet (ETS), nasjonale bindende mål for utslippsreduksjon og fornybar energi, samt et rammeverk for promotering og utvikling av  karbonfangst- og lagring (CCS).

Europakommisjonen har også gjort miljø til et horisontalt politikkområde, en prioritering som innebærer at miljøaspektet skal tas med i beregningen under utviklingen av alt nytt lovverk, som innenfor transport eller det indre marked. I 2011 la Europakommisjonen frem et veikart mot et lavutslippssamfunn innen 2050.

Et Europa i vekst

Nye arbeidsplasser og europeisk konkurranseevne står sentralt i energipolitikken. Ny teknologi  for fornybar energi og energieffektive IKT-løsninger skal skape ny industri og gjøre Europa til en ledende kunnskapsaktør. Energieffektivisering skal bidra til å frigjøre ressurser, både hos enkeltpersoner og bedrifter,  og dermed øke konkurransekraften og folks kjøpekraft. På denne måten lenkes energipolitikken med EUs overordnede politiske strategi, Europa 2020, som har som målsetting at EU skal bli en kompetanseintensiv, bærekraftig og konkurransedyktig union innen 2020.

 Effektivisering 

Energieffektivisering står høyt på dagsorden i EU. En reduksjon i energiforbruket blir sett på som et viktig klimatiltak som kan bidra til å gjøre EU mindre avhengig av import. Videre, ved å redusere energiutgifter for bedrifter og forbrukere, kan effektivisering gjøre EU mer konkurransedyktig og øke unionens kjøpekraft.

Målsetningen for energieffektivisering ligger nedfelt i klimapakken fra 2007, og krever at EU skal øke energieffektiviseringen med 20 prosent innen 2020. På tross av dette ligger EU langt fra målet, og anslag i 2011 viser at EU kun kommer til å nå halvparten hvis ikke nye tiltak settes inn.

Hvordan nå målet?

Den overordnede strategien for å nå målet er energieffektiviseringsplanen fra våren 2011. De enkelte energieffektiviseringstiltakene er mange, og vil ha store konsekvenser for byggenæringen. 

»         For å få fart på energisparingen i Europa, la Europakommisjonen sommeren 2011 frem et forslag til et energieffektiviseringsdirektiv, som setter krav til renovasjon av bygninger.

»         EUs reviderte bygningsenergidirektiv fra 2010 setter krav til nesten nullenergibygninger som forskriftsstandard innen 2020 (2018 for offentlige bygg).

»         Bygningsmaterialer kan måtte oppfylle nye miljøkrav etter 2012, når EUs økodesigndirektiv vil fokusere på regulering av nye produktgrupper.

»         En bærekraftig byggsektor og miljøvennlige produkter er en del av EUs nye byggevareforordning.

»         Økt bruk av intelligente strømmålere kan gi forbrukerne større kontroll over strømforbruket sitt, og dermed redusere energiforbruket.

EU opererer også med en rekke programmer innen forskning, utvikling og promotering av nye og energisparende teknologier eller andre energisparingstiltak. Norske aktører har full tilgang til disse midlene. EU fokuserer også på skolering og videreutdanning på energiområdet, både gjennom utdanningsprogrammer og ulike nettverk der deltakere kan dele kunnskap og erfaringer. Flere av disse programmene og nettverkene er åpne også for norske aktører. Lavenergiprogrammet er selv prosjektleder av et kartleggingsprosjekt og kompetanseprosjekt under EUs Build-Up program. Prosjektet med navnet Build-Up Skills skal bidra til å heve kompetansen innen energieffektivisering av bygninger i den profesjonelle delen av byggenæringen.