Her finner du mer informasjon om:

• Forordningen på 1-2-3
• Konsekvenser for byggenæringen
• Status om direktivet

Forordningen på 1-2-3

Et nytt regelverk om byggevarer ble vedtatt i januar 2011, og trår i sin helhet i kraft i EU 1. juli 2013. Den nye byggevareforordningen erstatter byggevaredirektivet, og målet er å sikre et likere og bedre harmonisert regelverk i alle EU-landene.

Forordningen setter krav til produkter som blir plassert på det indre marked. Kravene er harmoniserte regler for hvordan man fremstiller en byggevares ytelse, samt bruken av CE-merket på produktene.

Konsekvenser for byggenæringen

Forordningen introduserer og viderefører en rekke tiltak knyttet til markedsføring av byggevarer. Både offentlige myndigheter, produsenter, importører og distributører får ansvar for å sikre at forordningen etterfølges for relevante produkter.

Harmoniserte standarder: Forordningen gir de europeiske standardiseringsorganisasjonene ansvaret for å etablere harmoniserte standarder for byggevarer når Kommisjonen ber om det. Dersom slike harmoniserte standarder blir etablert, har forordningen spesifisert basiskrav til byggevarer.

Europeiske vurderingsdokument: Dersom en produsent ber om en europeisk teknisk vurdering, skal et europeisk vurderingsdokument utarbeides og fremlegges av et teknisk vurderingsorgan, hvis produktet ikke allerede er dekket av harmoniserte standarder. Forordningen setter krav til utarbeidingen og innholdet til et slikt vurderingsdokument.

Europeisk teknisk vurdering: Basert på det europeiske vurderingsdokumentet, skal det tekniske vurderingsorganet utstede en europeisk teknisk vurdering. Forordningen setter krav til innholdet i en slik vurdering.

Ytelseserklæring: Når en byggevare dekkes av en harmonisert standard, eller en europeisk teknisk vurdering, skal produsenten utarbeide en ytelseserklæring når produktet plasseres på markedet. Gjennom ytelseserklæringen tar produsenten ansvar for at produktet oppfyller ytelsen som angitt i erklæringen. Erklæringen skal dokumentere hvordan et produkt fungerer på områder som defineres i de harmoniserte tekniske spesifikasjonene, og direktivet setter krav om at erklæringen blant annet skal inkludere informasjon om systemer som benyttes for å vurdere produktet og tiltenkt bruksområde. All informasjon som gis om produktet må være basert på informasjon i ytelseserklæringen, med unntak av visse produkter som er unntatt forordningen (jamfør forordningens artikkel 5). En kopi av erklæringen skal følge varen, og overleveres til mottakeren dersom vedkommende ber om det.

Teknisk dokumentasjon: Som grunnlag for ytelseserklæringen, må produsenten utarbeide et teknisk dokument som beskriver relevante elementer relatert til ytelsesvurderingen og verifiseringen.

Importørenes og distributørenes ansvar: Forordningen gir importører og distributører et ansvar for at produsenter har utarbeidet en teknisk dokumentasjon og ytelseserklæring. De må også sikre at varen er CE-merket etter reglene. Hvis en importør eller distributør er usikker på om en vare oppfyller kravene satt i forordningen, skal varen ikke plasseres på markedet.

CE-merking: Alle produkter der produsenten har utarbeidet en ytelseserklæring skal CE-merkes. Produkter som ikke har en ytelseserklæring, kan ikke CE-merkes. Dersom det er utarbeidet en europeisk teknisk vurdering skal CE-merket være eneste merking. Tidligere har CE-merking vært frivillig, noe som innebar at Norge ikke har krevd CE-merking.

Kontaktpunkt for byggevarer: Medlemsstatene må opprette eller utpeke et nasjonalt kontaktpunkt som skal fremme åpen og lett tilgjengelig produktinformasjon om byggevarer og bruken av dem. Tjenesten skal være kostnadsfri og kontaktpunktene må være upartiske i prosessen med å oppnå kvalitetssikring gjennom CE-merkingen.

Tekniske vurderingsorgan: Medlemslandene skal etablere eller utpeke tekniske vurderingsorganer, som skal behandle forespørsler fra produsenter om europeiske vurderingsdokumenter. Vurderingsorganene kan få finansiering fra EU.

Farlige stoffer og bærekraft: Bærekraft spiller en viktig rolle i det nye regelverket. Bærekraft innføres som et nytt basiskrav til byggverk, og kravene skal underbygge harmoniserte standarder. Kravet innebærer at byggverk skal konstrueres, oppføres og rives på en slik måte at naturressurser anvendes på en bæredyktig måte. Dette betyr å sikre gjenvinding av byggverk, materialer og deler etter riving, en sikring av byggverkenes holdbarhet og anvendelse av miljøkompatible råmaterialer og sekundære materialer i byggverkene.

Farlige stoffer: Merkingen av byggevarer skal, der det er mulig, etterfølges av informasjon om skadelige stoffer i byggevarene for slik å øke muligheten for bærekraftig bygging, samt for å støtte opp under utviklingen av miljøvennlige produkter. Slik informasjon skal i utgangspunktet gis for stoffer som er referert i EUs kjemikalieregelverk REACH. Kjemikalieregelverket REACH er tatt inn i EØS-avtalen og trådte i kraft i hele EØS-området i 2008.

Status for direktivet

Byggevareforordningen ble formelt vedtatt i EU våren 2011. Deler av forordningen trer først i kraft 1. juli 2013, for at produsentene av byggevarer skal kunne tilpasse seg det nye regelverket. Forordningen er en del av EØS-prosessen, noe som skjedde umiddelbart etter at forordningen ble formelt vedtatt i EU. Hvis forordningen blir vurdert EØS-relevant, vil den bli gjennomført i norsk rett gjennom plan- og bygningsloven.