Her finner du mer informasjon om:

• Direktivet på 1-2-3
• Konsekvenser for byggenæringen
• Status om direktivet

Direktivet på 1-2-3

Et nytt bygningsenergidirektiv ble vedtatt i EU høsten 2010, og erstatter det gjeldende bygningsenergidirektivet fra 2002. Det nye direktivet setter strengere krav for bygningers energiytelse på flere områder:

» Krever at alle nye bygninger skal være ”nesten nullenergibygninger” innen utgangen av 2020. Bygninger som eies og brukes av offentlige myndigheter må nå målet innen 2018.

» Forbrukere vil få bedre oversikt over energiytelsen til bygninger, ettersom bygningers energimerker og energiattester må inkluderes i all reklame for leie eller salg, samt i leie- eller salgskontrakter.

Den europeiske bygningsmassen står for 40 prosent av EUs totale energiforbruk. Potensialet for effektivisering er dermed stort. Europakommisjonen anslår at en vellykket implementering av det nye direktivet kan bidra til en reduksjon på 5-6 prosent av EUs totale energiforbruk. Videre kan direktivet lede til en 5 prosents reduksjon av klimautslipp i EU. For å sikre at EU når målet må medlemslandene etablere individuelle nasjonale planer. Europakommisjonen vil vurdere progresjonen underveis, og om nødvendig foreslå nye tiltak for å sikre at landene når de definerte målsetningene.

Konsekvenser for byggenæringen

Bygningsenergidirektivet definerer konkrete krav om energieffektivisering for byggenæringen. Kravene fokuserer på nye minimumsstandarder for energiytelse, energimerking og energieffektiv renovering av bygninger.

Hovedkravet i direktivet er at innen 2020 skal alle nye bygninger skal være såkalte ”nesten nullenergibygninger”, bygninger som bruker svært lite energi. Det offentlige skal lede an ved at alle nye bygninger som eies og brukes av det offentlige må følge kravene allerede i 2018.
 

Minimumsstandarder for energiytelse: Innen 9. juli 2012 må medlemslandene ha vedtatt sine egne minimumsstandarder for energiytelse både for nye og rehabiliterte bygninger. Standardene bør være kostnadsoptimale over bygningens levetid, men dette er ikke et absolutt krav. Medlemslandene skal etablere beregningsmetoder for energiytelse og kostnadsoptimale standarder i tråd med direktivet, men landene har en viss frihet, blant annet i valg av ulike faktorer som benyttes i beregningen. Kommisjonens egen metode er nedfelt i direktivet, og skal brukes for å sammenligne medlemslandenes metoder.

Minimumskravene vil gjelde bygninger som gjennomgår en omfattende rehabilitering. Omfattende rehabilitering defineres som rehabiliteringer der kostnadene utgjør mer enn 25 prosent av bygningens verdi (inkluderer ikke tomteverdi), eller der rehabiliteringen omfatter mer enn 25 prosent av bygningens overflate.

Medlemslandene har muligheten til å unnta noen typer bygninger fra minimumskravene. Dette gjelder bygninger med en spesiell arkitektonisk eller historisk betydning som vil bli ødelagt hvis minimumskravene gjennomføres, samt  religiøse bygninger, midlertidige bygninger, ferieboliger som brukes mindre enn fire måneder i året, og bygninger med mindre gulvareal enn 50 kvadratmeter.

Medlemslandene skal også fastsette minimumskrav om energiytelse i tekniske systemer som installeres, erstattes eller oppgraderes, både i nye og renoverte bygninger. Hvis det er teknisk, økonomisk og funksjonelt mulig skal medlemslandene også fastsette energiytelseskrav til bygningselementer.

Høyeffektive alternativer: Medlemslandene skal sikre at den tekniske, økonomiske og miljømessige muligheten for å benytte høyeffektive alternative systemer for desentralisert energitilførsel, basert på fornybare kilder, kombinert kraft- og varmeproduksjon og varmepumper vurderes før bygging av nye bygninger starter.

Finansiering: Medlemslandene skal i løpet av 2011 kartlegge eksisterende finansieringsordninger for promoteringen av ”nesten nullenergibygninger” og om nødvendig foreslå nye ordninger. Disse ordningene skal oppdateres hvert tredje år.

Energimerking og energiattest: Alle bygg som leies ut eller selges skal ha et energimerke som fastslår energiforbruket til bygget. Bygget skal ha et synlig merke hvis det er på over 500 m2, og i stor grad benyttes av offentligheten. Fra juli 2015 reduseres dette til 250 m2. Når byggene energimerkes skal det utarbeides en attest. Attesten skal blant annet inkludere tiltak for å oppgradere bygget til minstestandarden satt i henhold til direktivet.

Inspeksjon: Medlemslandene skal sikre gjennomføring av regelmessige inspeksjoner av varmeanlegg (over 20 kW) og klimaanlegg (over 12kW)  samt uavhengig kontroll av energiattester og inspeksjonsrapporter.

Uavhengig kontroll: Energiattester og inspeksjonsrapporter skal gjennomføres på en uavhengig måte av godkjente og kvalifiserte eksperter. Det skal også etableres systemer for uavhengig kontroll.

Status om direktivet

Det nye bygningsenergidirektivet ble vedtatt av EUs lovgivende organer i 2010, og lovverket er gjeldende i EU-medlemslandene fra 9. juli 2012. Det pågår fortsatt arbeid knyttet til detaljer i direktivet. Våren 2011 arbeidet Europakommisjonen med å utarbeide en metode for å utregne kostnadsoptimale nivåer for energiytelse, og i mai 2011 la den frem et utkast til metodikk.

Saken er inne i den formelle EØS-prosessen, noe som skjer samtidig med at loven offisielt er vedtatt i EU. Olje- og energidepartementet sendte 1. november 2010 ut et høringsbrev hvor berørte instanser ble bedt om å fremlegge eventuelle synspunkter på direktivet. Bygningsenergidirektivet fra 2002 er allerede implementert i Norge gjennom byggteknisk forskrift  og  forskrift om energimerking.