Her finner du mer informasjon om:

• Direktivet på 1-2-3
• Konsekvenser for byggenæringen
• Status for direktivet

Direktivet på 1-2-3

For å snu veksten i det europeiske energiforbruket la Europakommisjonen sommeren 2011 frem et forslag til et direktiv om energieffektivisering. Direktivet inneholder konkrete energisparingsforpliktelser, og definerer tiltak som skal øke EU-landenes og Norges innsats på energieffektivisering i hele energikjeden, fra produksjon og distribusjon til endelig forbruk.

Direktivforslaget setter krav til alle aktører i samfunnet;

» Nasjonale myndigheter må etablere energieffektiviseringsplaner som rapporteres til Kommisjonen. De må også pålegge energileverandørene sparingstiltak tilsvarende 1,5 % av sitt totale energisalg per år.

» Offentlige myndigheter kan kun kjøpe eller leie bygninger som oppfyller minimumskrav til energieffektivitet, og må renovere 3 prosent av offentlige bygninger hvert år.

» Energiprodusenter må oppfordre og hjelpe forbrukere til å kutte sitt forbruk gjennom energisparingstiltak som erstatning av gamle varmtvannsberedere og isolering av hjemmet.

» Industrien må redusere sitt energiforbruk, blant annet må store selskaper hvert tredje år gjennomføre en såkalt energirevisjon, en gjennomgang av eget energiforbruk.

» Forbrukere vil få en enklere jobb med å kontrollere sitt eget forbruk, takket være bedre informasjon fra strømmålere og kraftleverandører

.
» Nasjonale myndigheter må ta hensyn til energieffektivitet når de avgjør hvordan og til hvilken pris kraft og gass distribueres til forbrukerne.

» Energitjenesteselskaper vil måtte godkjennes gjennom en sertifiseringsordning for å sikre kvalitet og teknisk kompetanse.

Kommisjonens direktivsforslag er en direkte følge av energieffektiviseringsplanen som Kommisjonen la frem i mars 2011. Planen er i seg selv ikke bindene lovgivning, men definerer en rekke tiltak hvor Kommisjonen ønsker å komme med ny lovgivning. Planen inneholdt et forslag om en årlig renovasjon av 3 prosent av totalt areal i offentlig bygningsmasse, økt bruk av energiytelseskontrakter (der innsparing fra energieffektivisering dekker deler eller hele av investeringsregningen), og lanserte også finansieringsprogrammet Build Up Skills rettet mot kompetansehevingsbehovet i byggenæringen om energieffektivisering av bygninger.

Konsekvenser for byggenæringen

Et stort ansvar for energieffektiviseringen legges på offentlig sektor, blant annet gjennom ambisiøse krav til renovering av offentlige bygninger. Bygninger eid av det offentlige utgjør 12 prosent av den totale europeiske bygningsmassen, og med høy synlighet i det offentlige rom er disse gode pilotprosjekter for energieffektiviseringstiltak.

Direktivet krever at 3 prosent av totalt areal i offentlig bygningsmasse må renoveres årlig fra 2014. De rehabiliterte bygningene må tilfredsstille minimumskravene i bygningsenergidirektivets artikkel 4, som i Norge tilsvarer kravene i byggteknisk forskrift. Kravet gjelder bare for bygninger med bruksareal  over 250 kvadratmeter. For å sikre åpenhet rundt dette tiltaket, må alle medlemsland etablere en offentlig oversikt over arealet og energiprofilen til enhver bygning eid av det offentlige.

Offentlige aktører skal kun kunne kjøpe eller leie bygninger som overholder eller oppfyller minimumskravene som ligger i bygningsenergidirektivet. Dette kan øke insentivene til å renovere private utleiebygninger slik at de oppfyller minimumskravene.

Direktivet krever videre at medlemslandene pålegger nettselskaper og kraftselskaper å innføre sparingstiltak tilsvarende 1,5 prosent av sitt totale salg av energi foregående år. Denne sparingen kan skje gjennom ulike tiltak, men bare 10 prosent kan skje gjennom kortsiktige tiltak som sparepærer og sparedusjer. Presset på nett- og kraftselskaper kan bidra til økt etterspørsel etter kompetanse og kapasitet i byggenæringen knyttet til energieffektiviseringstiltak. Direktivforslaget åpner for at medlemslandene kan bruke andre virkemidler enn energispareforpliktelser, forutsatt at man sparer like mye energi.

Kommisjonen ønsker også at en større andel av energiforbruket skal komme fra fjernvarme for slik å spare energi. Medlemslandene må derfor utvikle nasjonale planer for innføring, økt distribusjon og bruk av kombinert kraft- og varmeproduksjon (combined heat and power, CHP).

Kommisjonens forslag krever at EUs medlemsland setter egne mål for energieffektivisering, i lys av EUs overordnede målsetting. I 2014 skal Kommisjonen vurdere om landenes egne målsetninger er tilstrekkelige, eller om juridisk bindende mål må til for å nå 20 prosent redusert energiforbruk innen 2020.

Status

Europakommisjonen la frem forslaget til lovtekst juni 2011, og forslaget skal  debatteres og vedtas i EUs to lovgivende organer, Europaparlamentet og Rådet, høsten 2011 og våren 2012. Hvis og når de to institusjonene kommer til enighet, blir direktivet gjeldende i EU. For at det skal bli gjeldende i EFTA-landene i EØS, og dermed i Norge, må direktivet gå gjennom EØS-prosessen.